Snehvit’s Weblog

Skal staten tvinge deg til å ta en vaksine, eller bør du få velge selv?

Fra Dr Yamamoto foredrag

‘Why Japanese Government had to cease compulsory vaccinations.’ A viewpoint from a pediatrician.

Japan.

Massevaksinasjoner mot influensa begynte i Japan på 1960-tallet.Det var bare BARN som fikk vaksine.

Mydighetene trodde at vaksinen skulle motvirke influensa og ga barn vaksine 2 ganger i året. (Ca. 17 millioner japanske barn fikk vaksinen i 1976)

Fra 80 tallet og fremover sank tallene på barn som fikk årlige vaksiner (Etter tusenårskiftet sank andelen vaksinerte barn helt ned til 20%). Merk! Det har ikke blitt flere influensa-syke barn

En undersøkelse som ble foretatt i Japan i 1984 viser at enten man vaksinerer barna eller ikke så får ca. halvparten av barna influensa.

I Japan var det to byer som vaksinerte 21.000 barn (75 % og 90% av alle barn) Likevel fikk 40 - 43 % av dem influensa.

I en annen by der fikk bare 1% av de 24.000 barna vaksine. Men bare ca. 43 % fikk influensa.

Undersøkelsen som ble gjentatt i 1985 i andre japanske byer viste tilsvarende tall.

Nevrologiske bivirkninger.

I 1987 vaksinerte man 400.000 barn i Japan. Det viste seg at 10 per million av barna fikk nevrologiske skader av vaksinen.

Man hadde byttet ut den gamle vaksinen med en ny type, mindre farlig i 1971.

Den gamle typen foråsaket nemlig 5-9 dødsfall pr.år.

Tilsammen 142 familier har saksøkt japanske myndigheter for skader som følge av vaksinen. 50 døde, 65 skal ha blitt utviklingshemmet og resten skulle ha fått epilepsi som følge av vaksinen.

Japanske myndigheter har sluttet å tvinge vaksine på befolkningen. Etter 1992 er vaksinen frivilig.

****

Det er min helse, min kropp og jeg vil selv bestemme om jeg skal ha vaksine eller ikke.

Dr.Yamamoto er meget kompetent. Han er skeptisk til vaksine. Japanske myndigheter har sluttet påtvungne vaksiner. Tusenvis av forskere er meget skeptiske til vaksiner.

Om hele verden tar vaksiner, vil JEG slippe, om du forstår.

Det er ikke snakk om å være mer kompetent enn legestanden, det er snakk om at jeg forbeholder meg retten til å være skeptisk til vaksiner, og ha muligheten til å nekte å ta medisin som 1. IKKE virker. 2. Faktisk blir beskyldt for å drepe og lemleste barn. Dersom Jens Stoltenberg vil vaksinere hele verden, er det synd å sløse bort så mye penger på noe som de lærde strides om det i hele tatt VIRKER???

Vil du risikere epilepsi, nevrologiske problemer, kanskje dødsfall for DITT barn? I såfall velbekomme. Men jeg takker nei.

Alle norske småjenter skal med i medisinsk eksperiment

Forhåpentligvis leser alle omsorgsfulle foreldre artikkelen i VG, og de av foreldrene som har et snev av evne til å tenke selv, bør sørge for at deres døtre IKKE deltar i dette medisinske eksperimentet.

De foreldrene som er livredde for å være politisk ukorrekte, bør om ikke annet kreve svar på hvordan vaksinen er laget, hva den inneholder og om hvilke bivirkninger dattera deres KAN risikere.

På vegne av di 12 år gamle datter BØNNFALLER jeg deg om å ikke være en sau. Vær en forelder som bryr deg. Still spørsmål og vær vanskelig. Tenk deg grundig om før du tvinger din datter til å delta i et medisinsk eksperiment.

Hallloooooo!

Vaksiner er et inngrep! Kroppen tilføres fremmede stoffer! Dette er et eksperiment!

DIN datter på 12 år, kan risikere bivirkninger, som staten, legemiddelfirmaet og du som sau/forelder tydeligvis gir fullstendig faen i.

En jente på 12 år har ikke sjanse til å nekte, hvis foreldrene oppfører seg som sauer og lar døtrene brukes i dette eksperimentet. Dette er et systematisk overgrep mot jenter, som ikke er i stand til å beskytte seg mot dette medisinske inngrepet.

Mange, mange, mange, kommer til å bli skremt, truet, manipulert og utsatt for ekstremt gruppepress til å ta denne vaksinen. Denne vaksinen som ikke engang - liksom - er utprøvd.

Hvorfor skal norske pikebarn vaksineres? Er det fordi legestanden tror at mange sex-partnere kan være årsaken til livmorhalskreft? Og at norske jenter forventes å knulle rundt uten kondom, og er ypperlige som forskningsobjekter?

Bare det faktum av svært mange forskere og medisinere er svært skeptiske til vaksiner, burde få det til å ljome i varselklokkene.

Ingen leger forteller deg nøyaktig hva en vaksine inneholder. Hvordan er antistoffene dyrket? I infiserte ape-livmødre??? Verkebyller på grisekadavre? Ingen vet, fordi dette er “forretningshemmeligheter” Hva med hjelpestoffene for å pakke inn dritten slik at den kan sprøytes inn i kroppen? Antistoffene (et finere ord for gørra fra et infisert sår hos et dyr) er oftest pakket inn aluminium eller et kvikksølvlignende stoff. Det er ikke sikkert at din datters kropp tolerer nok et milligram med tungmetaller.

Hun har kanskje fått NOK gjennom de 36 ANDRE vaksinene du og staten har prakket på henne. Har hun god nok helse til å tåle NOK en belastning på kroppen?

Men kjenner jeg den norske befolkningen rett, så blir det smått med informasjonskrav eller protester. De fleste velger å tro på det autoritetene sier. De fleste er sauer.

Sauer er fine dyr. Lete å gjete, og de gir fin ull. De er ikke vanskelige å ha med å gjøre.

Budeia spår i kaffegruten – og ser en fantastisk fremtid der alle norske småjenter få denne dritten sprøytet inn i seg. I kaffegruten ser jeg også tegn på bivirkninger. Men sauene bryr seg ikke.

Mange er motstandere av forskning å dyr.

Hva med å si nei til forskning på barn?

Det er en plante som er søtere enn sukker. den er ikke giftig eller gir bivirkninger.

Likevel har norsk myndigheter satt den opp på “ikke tillatt-listen” Det gjør det umulig å reklamere for den.

Hva feiler det norske myndigheter?

Det er gått så langt at folk har sett seg nødt til å gå til politisk aksjon for å tillate dette produktet.

Aksjonen er motreaksjon på den helsefintelige og hensynsløse markedsføringen næringsmiddel- og sukkerindustrien har bedrevet mot verdens befolkning i årtier.

Nesten hele kvelden stilte jeg spørsmål. Alt fra hva hun studerte, til hvordan det var å oppleve ensomhet i storbyen Praha. Spørsmål, spørsmål, spørsmål, og til slutt min egen lillle vri, plante noen ubrukte teorier om hjernens påvirkning på cellene (kan ikke dy meg når jeg snakker med medisinerstudenter… Men hun FIKK noe nytt å tenke på. Håper hun tar med seg en  annerledes synsvinkel i medisinstudiet.) 

Hun ga meg en europeisk avskjed og takket for en svært interessant og givende samtale.

Egentlig hadde hun en samtale med seg selv pga av et regn av spørsmål.

Intressant, egentlig. Jeg skal jammen utforske denne formen for samtale ytterligere.

Nå har jeg lastet ned en alternativ kalenderen. Timegnosis. Alle vet hva “mandag” betyr. Hvordan den føles, og hvordan vi sannsynligvis vil føle oss.Timegnosis gir meg 9 dagers uke… og helt andre konnotajoner om hva dagen kan bringe. I følge Timegnosis er det i DAG jeg skulle finne informasjon som har potensiale til å forandre mitt syn på livet.

Jeg skal kikke på kalenderen og forsøke å gjøre meg opp en mening om det stemmer med det jeg erfarer.

Sent i går kveld surfet jeg nettet og fant vidoen What the bleep do we know?

What the bleep do we know? Er en blanding av religiøsitet og vitenskap… som gjorde at det gikk rundt for den vesle hjernen min. Etter filmen hadde jeg flere spørsmål og undringer enn før jeg å filmen.

I dag er det dobbelt opp med konnotasjoner. Karma. I dag er en kjedelig dag. Skal møte noen ukjente senere i kveld. Det bli sannsynligvis “sosialt”, men neppe egnet for å rokkere om på mitt verdenssyn.

Det jeg opplevde i går kveld derimot har mere krutt i seg, og kan kanskje gjøre at jeg forandrer på enkelte ting i livet. Særlig dette avsnittet om at hjernen produserer peptider… som hver enkelt celle gjennom et langt liv bli “avhengig” av.

Jeg har selv hatt for vane å henfalle til et mønster, reagere på samme lite fruktbare måte når livet går meg i mot. Neurovitenskapen forteller meg nå at jeg har gjort meg selv avhengig av negative følelser. Det er et mønster som det er vaskelig å bryte. Men ikke faen om jeg skal lide av de samme negative følelsene. Jeg bestemte meg for at jeg skulle aktivt jobbe med å bryte dette mønsteret.

Kanskje Timegnosis bare er litt treeeeg.

Fremdeles leter jeg. Den siste uken har jeg søkt aktivt svar, særlig ettersom mannen jeg elsker utelukkende ønsker et vennskapelig og profesjonellt forhold til meg. Jeg vet det. Klandrer ikke. Det blir til at jeg spør meg selv hva jeg skal gjøre med resten av mitt liv.
Tilfeldigheten har gitt meg ekstremt mange artikler, nettsider, reklamemail, tilfeldig observerte annonser etc. som alle peker i en retning: Bli forfatter.

Jeg vil jo ikke. Det er mye arbeid. Usikker inntekt. Ensomt. Mer kritikk enn ros. Krevende.

Likevel svarer universet meg stadig at det er det jeg skal gjøre…

Jeg mislikte henne. Sterkt. Hun hadde manipulert min beste venn. Han var fasinert. Trollbundet. Han snakket stadig om henne.
Fortalte meg hva hun mente. Hva hun hadde sagt. Snek seg ut for å møte henne.
Jeg var ikke sjalu. Bare observerte. Nå mister jeg ham… tenkte jeg.

Så vraket han meg. I løpet av to setninger. Først inviterte han meg på sommerferie. Så kom et sms, så vraket han meg fordi HUN skulle være med.

Jeg sa ingenting. Visste at jeg var vraket. Ingenting å gjøre noe med. Men jeg mislikte henne.
Kastet litt “gann” på henne, og ville at hun snart skulle avsløre sitt sanne jeg, slik at han ble “min” igjen.

Nå har hun avslørt seg. Han er rasende på henne. Diskuterer henne lidenskaplig aggressivt med meg. Han vil ikke ha mer med henne å gjøre… sier han.
For å være ærlig… min mening etter det han forteller… hun avslører virkelig en syk kvinne. Hun er sjalu, labil, hevner seg, tigger om å få møte ham, analyserer ham, saboterer ham slik at det rammer økonomisk. I forhold til henne er jo jeg klokkeklar logisk, har fullstendig kontroll og vet nøyaktig hva jeg gjør… selv om det ikke er sant. Jeg er bare et menneske, breddfull av feil, men sammenlignet med henne skinner mitt lys noe sterkere.

Jeg hjelper litt til… tipser ham hvordan han kan slå tilbake. Ellers holder jeg kjeft om hva jeg egentlig synes om henne. Og hvor vantro jeg er til at han lot henne bli forelsket i seg.

Men det varte ikke så lenge. Han har allerede begynt å flørte med en av de andre naboene mine.

Jeg er ikke sjalu. Men jeg begynner å bli i dårlig humør. Den derre sint-på-alle-menn-følelsen. Jeg får en stadig sterkere trang til å leve livet alene.

Hele livet ville jeg bo i en by.
Nær kino, teater, konserter, butikker, restauranter og velassorterte butikker.
Det har jeg ikke råd til.
Bor utenfor.
Det koster penger å reise til byen, gå på do, kjøpe en kaffekopp.
Så jeg blir hjemme. Og jeg blir hjemme og jeg blir hjemme.
Nå har jeg vært hjemme og alene så lenge at jeg like gjerne kan flytte lenger unna folk.
Begynner å drømme om et lite småbruk. Noen mål tomt, slik at det er et stykke unna til nærmeste nabo.
Et lite hus der jeg kan spille høy musikk, og klasse med leire og utendørsmalerier.
Et sted der kompisen min kan bo i kårboligen. Han og hunden.
Jeg er så glad i dem, men vil ha litt avstand. En kårbolig med et tun i mellom oss hadde vært noe det.

Jeg regnet litt på hvor mange e-bøker jeg måtte skrive og selge dersom jeg skulle tjene nok til det småbruket jeg fant på min finn.
28 e-bøker, og selge 1300 av hver e-bok… er det mulig?

Så må jeg skrive dritten også.

Jeg har annonsert i aviser og på nettet.
Jeg har hengt opp ulovlige plakater.
Jeg har delt ut gavekort som gir muligheter for gratis tjeneste ( i håp om å selge noen produkter i etterkant av tjenesten)

Intet salg.

Jeg spurte om jeg kunne stå utenfor butikken og dele ut flyers. Jadda. Det koster bare 1500 kroner.

Hm. Reklame i liten skala gjør at folk neppe SER reklamen. Man må være massiv og steinrik for å annonsere slik at det skaffer kunder.

Hva nå? tenker jeg. Hvordan skal jeg få solgt varene mine?

Noen mennesker “gir alt” i kjærligheten. Og blir desto mer skuffet når drømmene om evig og ekte kjærlighet må legges på is. Et halvt år, noen ganger lenger forsvinner i en slags tåke. Alt har dreiet seg om HAM, mannen jeg ikke kan unngå å elske. Nå har han forlatt meg. Hver dag går jeg gjennom spekteret av negative følelser… som bare skader og paralyserer meg selv. Kaster bort tiden på sorg og nedstemthet. Hver dag drar meg selv etter håret. Opp, ut og fram. Svinger pisken og tvinger meg selv i bevegelse. Hva nå? spør jeg hver morgen.
Langsomt vender jeg tilbake til det pragmatiske livet. Har samlet noen kroner og går til innkjøp av et lite varelager i morgen. Bestillingen er skrevet. Liten salgsbrosjyre er klar. I morgen effektuerer jeg både varebestillingen og en bunke hos trykkeriet.
Om det kan erstatte kjærligheten? Aldri. Men bedre enn å surfe formålsløst rundt på nettet og lengte som en romantisk 14-åring.