Tilfeldigheter skjer. Det vet alle. De fleste tilfeldigheter er små gylde muligheter. Det er bare å gripe dem, leke, danse , utforske, si ja… og se hvilke spennende resultater som kommer ut av det.
Ettersom jeg tilbringer mesteparten av tiden helt alene, observerer jeg at tilfeldigheter, lykketreffene, de små gyldne mulighetene… de oppstår kun i møte med andre mennesker!
Kanskje man burde komme seg mer ut blant folk???
Noen av de tusenvis - millionvis av blogger som finnes på nettet. De er fulle av ord og stjålne bilder. Og jeg ER skyldig i noen blogger.Da jeg begynt å blogge var jeg litt engstelig, både for å bli lest og for å få kommentarer. Men jeg elsker det enkle konseptet, at det finnes ferdige templates, at det siste jeg skriver, kommer øverst i dokumentet. Dessuten er det lagret på store servere “der ute”, og jeg som har opplevd virus-kræsjing, innbrudd og frastjålne PCer, eller programvare som svikter… har blitt en varm tilhenger av et slikt offentlig arkiv, som disse gratis blog-tilbyderene utgjør.
Det spiller ingen rolle om dette blir arkivert eller analysert av mistenksomme “storebrødre” - dette er for meg bare noen enkle ord&handlelister.
Så jeg begynte å skrive noen blogger. Denne bloggen f.eks bruker jeg kun for å holde orden på prosjektene mine. I begynnelsen følte jeg behov for å skrive litt kryptisk, slik at det bare er jeg som forsto.
Men ettersom INGEN har lest disse sidene, kan jeg ta det med knusende ro. Jeg kunne like gjerne lagt ut bilder av meg selv, og skrevet så detaljert at selv tilfeldig bekjente ville kjenne meg igjen. Saken er at jeg er en forderdelig kjedelig kvinne, med så alminnelige tanker, at kyras bekymringer ville vekke større interesse hos enhver leser. Dersom noen skulle snuble innom disse sidene, er det dessuten tvilsomt om vedkommende forstår norsk.
Jeg har også sjekket om mine blogger kommer frem når jeg søker på Google. Men nei - de gjør ikke de - dvs jeg gidder ikke bla lenger når jeg har scannet gjennom 23 sider med søkeresultater. Dersom min blogg skulle finne på å bli listed på side 156… hva så?
Det er altså så minimale sjanser for at noen skulle finne mine blogger at jeg de siste dagene har syslet med tanken om å skrive en type blog-romaner. Jeg har hørt om slike fiktive blogger, at de som får trofaste lesere og når det avsløres at det bare er fiction omvendes til rasende lesere. Men det er selvfølgelig skrevet på engelsk, og markedsført for å få lesere.
Mine blogger får NULL markedsføring, og norsk er et eksotisk språk. Og skulle jeg få en leser eller to, så ville det faktisk bare være hyggelig.
Nå rykker det litt i ung-pikedrømmene om å skrive fiction, og jeg tror jammen jeg skal gjøre noen forsøk i noen av bloggene mine. NB. Ikke som seriøst stor-prosjekt, men som test-prosjekt. Om ikke annet for å teste om jeg har kraft til å skrive nok til å fylle en bok.
Hun klarte ikke holde kjeften sin. Hun kunne ikke la være å ta på de røde skoene og danse. Hver gang med like stor entusiasme. Så kom belønningen; Rosende omtale i 24 seunder. Deretter kom forespørselen om hun vile påta seg flere arbeidsoppgaver, mer ansvar, flere baller å sjonglere, balansere på større høyder og med større fallhøyde. Hun kunne ikke annet enn å danse ut på den nystrekte linen, og fortsette dansen. Ingen opsjonsavtale, ingen lønnsforhøyelse, ingen fordeler, ingen parkeringsplass, ingen dyre kurs, ingen frynsegoder, ingenting.
Bare mer arbeid og større avstand til kollegaene.Kanskje ikke så rart at kvinner ikke gidder å strebe med karriere. Hva er vitsen?
Det er ingen spøk. Nesten “alle” jeg kjenner, drømmer om å tjene mer penger.Ikke pga grådighet eller stort pengeforbruk, men for å holde tritt med de andre.Vi leser nesten daglig i norske medier at vi har så forbasket mye penger i Norge. At vi bruker mye, og vi har en svær kjøpefest. Hvem da? Jeg kjenner ingen! Folk jeg kjenner betaler regningene sine, og ser på TV. Det er ingen som flotter seg eller tar dyre ferier!For mitt eget vedkommende er det personlige forbruket på ett år, omtrent det tenåringer hevdes å bruke pr. måned. Jeg eier ingenting, kjøper ingenting, sløser ingenting. Jobber 100% og likevel er jeg alltid blakk. Det er dyrt å være singel. ALLE vil tjene mer penger… men vi mangler intelligens og handlekraft til å tjene mer penger. Vi maser og gnåler og syter om hvor fint det hadde vært med litt mer penger… men vi GJØR ingenting.Vi fattigfolk har en mulighet til å tjene litt på si gjennom nettverksselskap, men folk flest har hørt noe negativt om det og TØR IKKE finne ut hva det er. Kort fortalt handler det om å selge kvalitetsprodukter, og helst få noen andre til også å selge. 30 % avanse eller mer på alle produktsalg. Likevel, sitter vi bare der og skråler om at vi ikke er selgere, at vi ikke har sansen for bransjen (les vi har ikke sansen for FAKTISKE muligheter)
Den norske befolkningen TØR IKKE påta seg slike “vanskelige” oppgaver som å selge et produkt til noen de kjenner fra før. Hvordan kan du NOENSINNE bli rik, hvis du ikke tør å selge hårsjampo til naboen din?
Vi behøver ikke tro på sinnsykt “stor rikdom, bare du verver to stykker. ” Men vi KAN velge å tro på å selge produktene. Men en jevn omsetning, så får du en JEVN ekstrainntekt, kanskje noen tusenlapper hver måned. Det ville gjøre en positiv forskjell for de fleste.
Men neida. Det er FARLIG dette. Det er lettere å syte og klage resten av livet.Er jeg noe bedre? Neida. Og jeg er flau over meg selv! Produktene er gode. Det er faktisk bare å få ut fingeren og tilby produktene til folk. Jeg klarer å planlegge, men mangler evnen til å gjennomføre. Så jeg har mye, altfor mye, å lære ennå. Jeg svinger pisken -
MEN jeg har ikke tenkt å legge meg ned og gi opp, ennå.
“Børster støvet, tørker tårene og krabber videre”
Sjefen pålegger meg nye arbeidsoppgaver. Det er ikke min jobb, men jeg stepper inn for andre som ikke klarer å utføre jobben sin.
Før ville jeg kanskje bli grinete. Nå tar jeg i mot nye oppgaver med en stille forventning om at det skal bringe meg noe.
Merker at jeg sjelden gjør feil, eller glemmer ting på jobben. Det er som om alt bare blir lettere for hver dag, og av en eller annen merkelig grunn “ordner alt seg” Det er aldri noen som er ubehagelige, eller samarbeidspartnere som går i vranglås. Hvis noen spør hvordan jeg opplever arbeidslivet, vil jeg måtte svare…som rekende på ei fjøl.
Skulle nesten tro at jeg fikk hjelp av noen… takk!
Endelig fant jeg lappen med passordet til bloggen med de røde skoene.
Sånn går det når man skal være så inmari kreativ og finne på nye passord i hytt og pine.
Det bli rett og sett for mange passord, særlig når du også tvinges til å forandre på dem hele tiden.
Så nå er dagens lille prosjekt… å skrive opp hver enest passord og brukernavn… i den gode gammldagse filofaxen min. Med kulepenn!
Nå hakker PCen også… to av programmene ha sluttt å fungere. Har ikke den stakkars PCen blitt infisert av virus, så vet ikke jeg.
Flaks at det går an å lagre ting på nettet.
Jeg lover at min neste roman skal legges ut på nettet først som sist. Hvis jeg er så dum å lagre den på PC så er det alltids en fare for å få virus. Og det selv om jeg faktisk har Norton! Funker tydligvis ikke.
Altså prosjekt 2006-11-11 - alle passord på ett sted! Fram med pennen!!
Jihaaa!
