Arkiv fordesember, 2006
{ desember 20, 2006 @ 10:44 pm }
·
{ Om blogging }
{ }
·
{ }
Året 2006 gikk fort gitt. Sånn er det vel når man begynner å bli velvoksen.
De siste dgene har jeg fått massevis av reklame for “dagbøker” Dvs flotte, skinninnbundne skrivebøker med gullskrift, og blanke sider for kloke nedtegnelser.
Dagbok.. det er noe tenåringsjenter skriver, er det ikke?!
Vi andre bare “blogger”. Min blogging er sporadisk, og utføres etter innfallsmetoden. Men i all reklamen jeg har mottatt hevdes det at det er viktig for personlig utvikling å skrive litt hver dag. Holde litt øye med seg selv, hvilke mål man har og hvordan man koster for å nå målene. etc. Det er noe med en slik tanke som appelllerer til meg. Men jeg kjøper IKKE dyre skrivebøker, når jeg har tilgang til gratis blogger på nettet!
Jeg har selvfølgelig IKKE vurdert å skrive i bloggen hver dag, men jeg vurderer å skrive litt oftere enn nå.
Jeg aner ikke engang om det er plass til allverden av tekst på disse gratisbloggene heller. Men det vil jo tiden vise, dersom det skulle vise seg at min konto blir full. De er jo bare å opprette nye blogger, det!
Forresten - jeg skrev brev til en kjent forfatter i dag. HELT ulikt meg. Lurer på hvorfor jeg gjorde det. Hvem vet, kanskje jeg får svar en dag…
{ desember 20, 2006 @ 10:20 pm }
·
{ Dumme lille hjerte }
{ }
·
{ }
Jeg har elsket denne mannen i lang tid. Han elsker ikke meg. Det river hjertet mitt i småbiter og selvtilliten ender på null. Jeg er ikke særlig lykkelig. Jeg tror han lar seg besnære av at jeg er vennlig og imøtekommende, så han holder kontakten med meg og antyder at han kan tenke seg å tilbringe mer tid sammen med meg. Sogar arbeide og bo sammen. Men han elsker meg ikke. Han bryr seg heller ikke om meg som person. Jeg frykter at dersom jeg skulle ligge blødende i veikanten, så vil han kanskje ikke hjelpe meg. Han er likegyldig til meg.
Han har vært på besøk hos meg en uke. Helt platonisk. Han har reist igjen, fordi han akter ikke å tilbringe noen røde dager sammen med meg. Jeg vet at jul og nyttårshelgen skal jeg tilbringe alene - for 8. år på rad. Det hender jeg leser avisen, og tar en liten pause for å se ut av vinduet. Når jeg ser ut av vinduet tenker jeg at jeg ikke orker å leve lenger. Så fortsetter jeg å lese avisen. Tviholder på “tross-alt-tankene” .. tross alt SIER han at han kunne tenke seg å bo hos meg, dele husleien og hverdagene. Hva vet jeg? Jeg er jo bare en dum kvinne.
{ desember 20, 2006 @ 10:12 pm }
·
{ Gylden sjanse }
{ }
·
{ }
Hverdagene er fulle av støy. Ting som skal utføres, mas, dårlig tid, og lite søvn. Is skal skrapes av bilvinduet og det punkterte dekket må skiftes. I noen sekunder lot jeg øynene hvile på pastellfargene i desemberhimmelen, og spurte… hvem kan hjelpe meg med dette - dette praktiske problemet som jeg ikke klarer å løse, dette med elektronikk og koblinger KAN jeg ingenting om, og trenger en handy-man.
Så møtte jeg ham på butikken. Det er tre år siden jeg snakket med ham sist. Jeg trodde dengang at han var en kjærlighetskandidat, men han trengte bare en varm kropp for noen netter. Så jeg ble fryktelig såret da han droppet meg. Droppet av en elektriker.Jeg hadde betraktet horisonten og fortalte “gubben” at jeg trengte en elektriker. Noen timer senere dukket elektrikeren opp - jeg hadde ikke sett ham eller tenkt særlig mer på ham i disse tre årene. Han sa hei. Og jeg sa hei. Jeg ble overrasket, og klarte bare å huske hvor såret jeg hadde blitt den gangen. Det var ubehagelig å møte ham. Det eneste jeg klarte å tenke på var å komme meg unna. Fort.
Da jeg la varene i kjæleskapet husket jeg på at jeg hadde jo bedt om en elektriker tidligere på dagen.
Sukk, så hadde jeg altså skuslet bort sjansen.
Hvilken lærdom kan jeg trekke av denne da? At jeg skal se på hoisonten når dagen rinner og fortelle hva jeg trenger?
Det holder ikke - jeg har gjort det samme mange ganger før - og bedt om å finne kjærlighten, men så kangt i livet ikke gitt ønsket resultat.
{ desember 4, 2006 @ 9:43 pm }
·
{ Gylden sjanse }
{ }
·
{ }
Jeg ser virkelig etter. I enhver situasjon tar jeg det med ro, og leter etter en mulighet. Kanskje er det noe her… en liten gylden mulighet, spør jeg meg selv og gransker alle hendelser.
Men ikke ennå.
Jeg får vel sove på det en natt til…
{ desember 3, 2006 @ 2:42 pm }
·
{ Veien til suksess }
{ }
·
{ }
Jeg vet hvor skoen trykker. Har endelig klart å komme forbi egne hindringer.
Har den samme følelsen som når man har kommet på toppen av en fjelltopp, man har nådd et mål, og vet at man skal videre. Det er ikke lenger de samme hindringene som holder meg igjen. Tror mer på fremtiden nå, enn noensinne. Fra og med i dag, skal jeg danse mer. Og i fremtiden skal jeg danse i gyldne sko, for å markere at pengene strømmer inn på min bankkonto.
{ desember 3, 2006 @ 2:38 pm }
·
{ Gylden sjanse }
{ }
·
{ }
Hvis det er slik at universet svarer på våre innerste ønsker… så blir det fest. Det er lenge siden jeg kunne drapere meg i en vakker kjole, og leke dronning for en kveld.
Så her gnir jeg forsiktig på lampen og ber ånden om en ny kjole og en festlig anledning til å bruke den.
Designer Valentino.
{ desember 3, 2006 @ 12:04 pm }
·
{ Gylden sjanse }
{ }
·
{ }
Han forlot meg for to år siden. Men vennskap og hengivenhet overskygget avstanden. Så vi har funnet nye premisser for å holde kontakten. De følelsene som eksisterer mellom oss er temmelig skjevt fordelt. Dermed har vi skjøvet dette med evt. forhold i bakgrunnen. Nå opptrer vi kun som venner. Business-venner.
Vi har lenge trukket frem og tilbake om vi skal inngå business-samarbeid om hans kurs.
Jeg har taust - vært bestemt på at han MÅ vise vilje til å komme til Norge, før jeg aktivt begynner å selge hans kurs. Så nå gjør han det, på eget intiativ. Jeg venter ham i morgen.
{ desember 3, 2006 @ 11:29 am }
·
{ Veien til suksess }
{ }
·
{ }
Jeg er nok litt kresen. Kanskje fordi jeg bodde så trangt som barn og i et langt ekteskap, så tviholder jeg på leiligheten jeg bor i. Jeg leier bare, og den koster altfor mye i forhold til hva jeg tjener. Jeg bor på 90 kvadrat - alene. Når bekjente foreslår at jeg flytter inn i en ettromsleilighet for å få litt mer og rutte med, så velter kvalmen seg i meg. Skal jeg som voksen kvinne, virkelig nedgraderes så dramatisk? MENER mine venner at jeg bare skal bo på ett rom, med kjøkkenplate i enden av rommet? Skal jeg som voksen middelaldrende kvinne ikke kunne invitere familien på middag fordi jeg er tvunget til å bo så trangt at det ikke er plass til et spisebord???
Faktisk er det noen som har foreslått at jeg skal leie ut til hybelboere!! Hvem i helvete vil ha fremmede mennesker i leiligheten!!!!
Alle mennesker som faktisk har foreslått slike ting til meg - er herved utsatt for mine forbannelser. Min forbannelse går på at de også en dag skilles, miste jobben, oppleve like mange utfordringer som meg i løpet av kort tid. Så kan de selv få føle hvor viktig det blir å bevare verdigheten i form av en litt for dyr leilighet.
Løsningen ligger IKKE i å gå NED på kravene her i livet! Løsningen ER på å skaffe MER penger, slik at man kan ha det greit SELV om man har plass til spisebord, og har soverommet adskilt fra stua.
Den jævla idioten som bare ser løsninger i å gå NED på kravene, er en taper, og skal brenne i middelmådighetenes helvet for evig tid.
Hva skal jeg gjøre? Som fattiglus er det bare å begynne i det små. Og med de muligheter en ubemidlet person KAN gripe.
Det ene er å selge produkter for prosentvis fortjeneste, og skaffe noen distributører slik at det kan vokse litt uten at jeg må jobbe rævva av meg. Altså involvere meg i ett nettverksselskap. Små investeringer, og fortjeneste fra første solgte produkt.
Det andre er å selge en andres og mine kurs. når jeg selger kurs for andre tjener jeg prosenter, når jeg selger egne kurs får jeg hele fortjenesten selv.
