Hverdagene er fulle av støy. Ting som skal utføres, mas, dårlig tid, og lite søvn. Is skal skrapes av bilvinduet og det punkterte dekket må skiftes. I noen sekunder lot jeg øynene hvile på pastellfargene i desemberhimmelen, og spurte… hvem kan hjelpe meg med dette – dette praktiske problemet som jeg ikke klarer å løse, dette med elektronikk og koblinger KAN jeg ingenting om, og trenger en handy-man.
Så møtte jeg ham på butikken. Det er tre år siden jeg snakket med ham sist. Jeg trodde dengang at han var en kjærlighetskandidat, men han trengte bare en varm kropp for noen netter. Så jeg ble fryktelig såret da han droppet meg. Droppet av en elektriker.Jeg hadde betraktet horisonten og fortalte “gubben” at jeg trengte en elektriker. Noen timer senere dukket elektrikeren opp – jeg hadde ikke sett ham eller tenkt særlig mer på ham i disse tre årene. Han sa hei. Og jeg sa hei. Jeg ble overrasket, og klarte bare å huske hvor såret jeg hadde blitt den gangen. Det var ubehagelig å møte ham. Det eneste jeg klarte å tenke på var å komme meg unna. Fort.
Da jeg la varene i kjæleskapet husket jeg på at jeg hadde jo bedt om en elektriker tidligere på dagen.
Sukk, så hadde jeg altså skuslet bort sjansen.
Hvilken lærdom kan jeg trekke av denne da? At jeg skal se på hoisonten når dagen rinner og fortelle hva jeg trenger?
Det holder ikke – jeg har gjort det samme mange ganger før – og bedt om å finne kjærlighten, men så kangt i livet ikke gitt ønsket resultat.
