Snehvit’s Weblog

Jeg har vært misfornøyd med statsminsiteren vår. Begynte å betrakte ham som en blåruss. En mann det ikke var noen hensikt å gi ytterligere støtte til.
Men hva skjer?
Det jeg har gått og tenkt på og håpet på. Jeg har bedt universet om løsninger. Jeg har vært direkte flau over Norge som miljønasjon. Så tusler Jense-gutten inn i TV-studio og lover det norske folk og hele verden at Norge skal finne løsningen på hvordan CO2 skal kunne renses innen 7 år.Hadde jeg hatt han Jense-gutten her, så hadde han fått et stort smask på truten. Nå bare krysser jeg fingrene, og kommer til å bite enhver som er dum nok til å kritisere min statsminister. Han skal fa.. få arbeidsro til å finne denne løsningen. Koste hva det måtte koste. Han skal få min fulle støtte til dette prosjektet. Det er dyrere for verden å vente til miljøforurensingene skaper total og ugjenkallbare kriser. Vi må begynne nå hvis vi skal få til systemendringer frem mot 2050. kanskje vi kan redde noen insekter og pattedyr og mennesker hvis vi begynner nå. Og som Jens sa.. vil forhåpentligvis verden kunne følge etter oss. Jens han er bare føre var. Godt er det.
Hva har det med mine Gyldne muligheter å gjøre? Jo. Han “svarer” på det jeg har fokusert på i det siste. Jeg trekker lettelsens sukk. Takk Jens.

Hverdagene er fulle av støy. Ting som skal utføres, mas, dårlig tid, og lite søvn. Is skal skrapes av bilvinduet og det punkterte dekket må skiftes. I noen sekunder lot jeg øynene hvile på pastellfargene i desemberhimmelen, og spurte… hvem kan hjelpe meg med dette - dette praktiske problemet som jeg ikke klarer å løse, dette med elektronikk og koblinger KAN jeg ingenting om, og trenger en handy-man.
Så møtte jeg ham på butikken. Det er tre år siden jeg snakket med ham sist. Jeg trodde dengang at han var en kjærlighetskandidat, men han trengte bare en varm kropp for noen netter. Så jeg ble fryktelig såret da han droppet meg. Droppet av en elektriker.Jeg hadde betraktet horisonten og fortalte “gubben” at jeg trengte en elektriker. Noen timer senere dukket elektrikeren opp - jeg hadde ikke sett ham eller tenkt særlig mer på ham i disse tre årene. Han sa hei. Og jeg sa hei. Jeg ble overrasket, og klarte bare å huske hvor såret jeg hadde blitt den gangen. Det var ubehagelig å møte ham. Det eneste jeg klarte å tenke på var å komme meg unna. Fort.
Da jeg la varene i kjæleskapet husket jeg på at jeg hadde jo bedt om en elektriker tidligere på dagen.
Sukk, så hadde jeg altså skuslet bort sjansen.
Hvilken lærdom kan jeg trekke av denne da? At jeg skal se på hoisonten når dagen rinner og fortelle hva jeg trenger?
Det holder ikke - jeg har gjort det samme mange ganger før - og bedt om å finne kjærlighten, men så kangt i livet ikke gitt ønsket resultat.

Jeg ser virkelig etter. I enhver situasjon tar jeg det med ro, og leter etter en mulighet. Kanskje er det noe her… en liten gylden mulighet, spør jeg meg selv og gransker alle hendelser.
Men ikke ennå.
Jeg får vel sove på det en natt til…

Hvis det er slik at universet svarer på våre innerste ønsker… så blir det fest. Det er lenge siden jeg kunne drapere meg i en vakker kjole, og leke dronning for en kveld.

Så her gnir jeg forsiktig på lampen og ber ånden om en ny kjole og en festlig anledning til å bruke den.

Designer Valentino.

Han forlot meg for to år siden. Men vennskap og hengivenhet overskygget avstanden. Så vi har funnet nye premisser for å holde kontakten. De følelsene som eksisterer mellom oss er temmelig skjevt fordelt. Dermed har vi skjøvet dette med evt. forhold i bakgrunnen. Nå opptrer vi kun som venner. Business-venner.
Vi har lenge trukket frem og tilbake om vi skal inngå business-samarbeid om hans kurs.
Jeg har taust - vært bestemt på at han MÅ vise vilje til å komme til Norge, før jeg aktivt begynner å selge hans kurs. Så nå gjør han det, på eget intiativ. Jeg venter ham i morgen.

Tilfeldigheter skjer. Det vet alle. De fleste tilfeldigheter er små gylde muligheter. Det er bare å gripe dem, leke, danse , utforske, si ja… og se hvilke spennende resultater som kommer ut av det.

Ettersom jeg tilbringer mesteparten av tiden helt alene, observerer jeg at tilfeldigheter, lykketreffene, de små gyldne mulighetene… de oppstår kun i møte med andre mennesker!

Kanskje man burde komme seg mer ut blant folk???