Snehvit’s Weblog

Jeg mislikte henne. Sterkt. Hun hadde manipulert min beste venn. Han var fasinert. Trollbundet. Han snakket stadig om henne.
Fortalte meg hva hun mente. Hva hun hadde sagt. Snek seg ut for å møte henne.
Jeg var ikke sjalu. Bare observerte. Nå mister jeg ham… tenkte jeg.

Så vraket han meg. I løpet av to setninger. Først inviterte han meg på sommerferie. Så kom et sms, så vraket han meg fordi HUN skulle være med.

Jeg sa ingenting. Visste at jeg var vraket. Ingenting å gjøre noe med. Men jeg mislikte henne.
Kastet litt “gann” på henne, og ville at hun snart skulle avsløre sitt sanne jeg, slik at han ble “min” igjen.

Nå har hun avslørt seg. Han er rasende på henne. Diskuterer henne lidenskaplig aggressivt med meg. Han vil ikke ha mer med henne å gjøre… sier han.
For å være ærlig… min mening etter det han forteller… hun avslører virkelig en syk kvinne. Hun er sjalu, labil, hevner seg, tigger om å få møte ham, analyserer ham, saboterer ham slik at det rammer økonomisk. I forhold til henne er jo jeg klokkeklar logisk, har fullstendig kontroll og vet nøyaktig hva jeg gjør… selv om det ikke er sant. Jeg er bare et menneske, breddfull av feil, men sammenlignet med henne skinner mitt lys noe sterkere.

Jeg hjelper litt til… tipser ham hvordan han kan slå tilbake. Ellers holder jeg kjeft om hva jeg egentlig synes om henne. Og hvor vantro jeg er til at han lot henne bli forelsket i seg.

Men det varte ikke så lenge. Han har allerede begynt å flørte med en av de andre naboene mine.

Jeg er ikke sjalu. Men jeg begynner å bli i dårlig humør. Den derre sint-på-alle-menn-følelsen. Jeg får en stadig sterkere trang til å leve livet alene.

Noen mennesker “gir alt” i kjærligheten. Og blir desto mer skuffet når drømmene om evig og ekte kjærlighet må legges på is. Et halvt år, noen ganger lenger forsvinner i en slags tåke. Alt har dreiet seg om HAM, mannen jeg ikke kan unngå å elske. Nå har han forlatt meg. Hver dag går jeg gjennom spekteret av negative følelser… som bare skader og paralyserer meg selv. Kaster bort tiden på sorg og nedstemthet. Hver dag drar meg selv etter håret. Opp, ut og fram. Svinger pisken og tvinger meg selv i bevegelse. Hva nå? spør jeg hver morgen.
Langsomt vender jeg tilbake til det pragmatiske livet. Har samlet noen kroner og går til innkjøp av et lite varelager i morgen. Bestillingen er skrevet. Liten salgsbrosjyre er klar. I morgen effektuerer jeg både varebestillingen og en bunke hos trykkeriet.
Om det kan erstatte kjærligheten? Aldri. Men bedre enn å surfe formålsløst rundt på nettet og lengte som en romantisk 14-åring.

Jeg har elsket denne mannen i lang tid. Han elsker ikke meg. Det river hjertet mitt i småbiter og selvtilliten ender på null. Jeg er ikke særlig lykkelig. Jeg tror han lar seg besnære av at jeg er vennlig og imøtekommende, så han holder kontakten med meg og antyder at han kan tenke seg å tilbringe mer tid sammen med meg. Sogar arbeide og bo sammen. Men han elsker meg ikke. Han bryr seg heller ikke om meg som person. Jeg frykter at dersom jeg skulle ligge blødende i veikanten, så vil han kanskje ikke hjelpe meg. Han er likegyldig til meg.
Han har vært på besøk hos meg en uke. Helt platonisk. Han har reist igjen, fordi han akter ikke å tilbringe noen røde dager sammen med meg. Jeg vet at jul og nyttårshelgen skal jeg tilbringe alene - for 8. år på rad. Det hender jeg leser avisen, og tar en liten pause for å se ut av vinduet. Når jeg ser ut av vinduet tenker jeg at jeg ikke orker å leve lenger. Så fortsetter jeg å lese avisen. Tviholder på “tross-alt-tankene” .. tross alt SIER han at han kunne tenke seg å bo hos meg, dele husleien og hverdagene. Hva vet jeg? Jeg er jo bare en dum kvinne.